Flyttemelding!

Kjære lesere, da har jeg tatt steget fullt ut og flyttet bloggen. Ungkul erstattes av et litt mer passende navn, nemlig Skraatak85. Jeg håper dere vil følge meg videre, for jeg har mange spennende blogginnlegg på gang! (Serien “Jeg, en gråblogger” fortsetter såklart på den nye bloggen.)

Klikk deg inn på den nye bloggen for å følge meg videre!

Takk for nå Ungkul.

Naboen

Avsnitt 2 i serien Jeg, en gråblogger

Heldigvis har jeg ikke katt. Og heller ingen andre dyr. Hver dag må jeg lide meg gjennom naboens kattevask, katte lufting, kattetrening og katteterapi. Ja, naboen min snakker med katten sin. Huset vårt eier ingen form for isolasjon. Alle lyder går tvers gjennom. Kvelden er verst. Da forteller naboen alle sine frustrasjoner til katten. I en lang monolog med et og annet avbrudd av sorten; mjau. En ettermiddag kom katten helt opp til min etasje. Jeg stod helt stille. Hva gjør jeg nå, tenkte jeg? Katten og jeg stod å så på hverandre i 14 minutter uavbrutt. Jeg vet ikke hva dyret tenkte, men jeg tenkte; «for en uhøflig katt». Den var skitten, våt og luktet mus. Den beveget seg sakte mot meg. Jeg rygget baklengs innover stuen. Lukket øynene og ba til Gud. Fem minutter senere var katten borte. Men siden denne hendelsen har jeg hatt mareritt.

Når naboen ikke snakker med katten, snakker hun med moren sin. Spør hvordan hun skal vaske klær med vinflekker. Om moren har noen penger å avse. Dette er en fortrolig samtale, men pga av dårlig isolasjon hører jeg alt. At naboen lever med åpen dør, gjør ikke saken bedre. Selv har jeg kun en gammel far på besøk. Vi orker ikke prate. Så vi sitter heller i taushet og lytter til naboens sladder. Jeg lurer på om jeg skal bytte med naboen. Kanskje hun kan låne min far og jeg hennes mor? Katten kan hun få ha særeie på.

Når alt er håpløst går jeg utendørs. Men det skal ikke gjentas. Der møter man kryptiske mannfolk. Menn som vil låne deg. Lukte på deg, som om jeg er noen katt! Men dårlig timing, -lyssetting, og selvkontroll har alltid forfulgt meg.

Jeg, en gråblogger

Nå starter en ny serie på bloggen om meg og mitt. Men jeg vil at du skal kjenne deg igjen, og få noen nye tanker. Serien heter “Jeg, en gråblogger” . Det blir et personlig prosjekt, avslørende men også morsomt og spennende!

Serien kommer fordi jeg er møkk lei av rosablogger og selvskryt på sosiale medier. Og jeg er ikke alene. I Aftenposten Innsikt, september, står det at “underskryt” er det nye. Det vil si at en heller enn rosa skryt, forteller om personlige kriser og kleine situasjoner.

Real me. Usminket, småklein og grå.

Dagens avsnitt:

I bloggverdenen får de rosa og glatte bloggerne altfor mye oppmerksomhet. Jeg er verken rosa eller glatt. Jeg er grå, grønn, brun, svart, litt blå, kantete, ujevn, til tider trist og stort sett jævla sliten. For meg var det fint å blogge om en dysleksidiagnose som forklarer hvorfor jeg bruker dobbelt så lang tid på å lese pensum som andre studenter. Og jeg skrev om mitt forhold til NAV, min aktivitetsplan og målet om å ende opp i arbeidslivet. Hjelpen fra NAV, blant annet arbeidsavklaringspenger på ca. 8000 kr i måneden utbetalt, gjør at jeg kan utdanne meg samtidig som jeg er i en prosess mot å bli frisk. Jeg er takknemlig for alt dette, men vi får se hvor avklaret jeg blir. Å kunne dele tanker på bloggen kjennes fint. Og det er mange som har det på akkurat samme måte.

Gjensynsglede

Da jeg var på besøk hos min tante og onkel på Østlandet for 6 år siden, fikk jeg smake kanelknekkebrød. Jeg husker at jeg spiste opp flere pakker og syntes det var det beste jeg noen gang hadde smakt! Da tanten min fortalte at knekkebrødene var kjøpt i utlandet, nærmere bestemt Sverige, ble jeg nesten på gråten. Jeg var jo tross alt bare 21 år!

Siden den gang har jeg drømt om kanelknekkebrød. Jeg har flere ganger vurdert å reise til Harryland bare for kjøpe knekkebrød, men det har blitt med tanken. Men i dag skjedde det utroligste! Da jeg gikk inn på Coop Mega, for å vente på at de verste regnbygene skulle gå over, fikk jeg flash back. Først trodde jeg at jeg så syner, men etter å ha snakket med betjeningen var det et faktum. De har begynt å selge kanelknekkebrød! Hurra! Egentlig ville jeg kjøpe alle pakkene de hadde, men av solidaritet lot jeg et par stå igjen.

Kanelknekkebrød med Philadelphia ost blir fast kveldsmat fremover.

Har du smakt kanelknekkebrød?

En teaterforestilling som tar ungdom på alvor!

I dag, midt på blanke formiddagen fikk jeg være med på pressevisning av “Drømmebyen” på Lille Scene ved Den Nationale Scene. Forestillingen er teaterets ungdomssatsing denne høsten og skal speile den tiden som ungdom lever i. Du vet, den vanskelige kjærligheten, alkoholpress, hard festing og identitetskrise og sånn.

Mens jeg satt og ventet, overhørte jeg en av skuespillerne si høyt: Hva skal vi gjøre egentlig? Regissør Jon Tombre svarte: Festen! Og fest ble det det. De drøye fem minuttene vi fikk se var full av fete moves, videoklipp, klining og høy musikk.

Skuespiller Haakon Smestad og Siri Astrid Kristensen i het omfavnelse.

Skuespillerne Frode Bjorøy og Suleka Ali Omar kjemper om oppmerksomheten.

Tombre fortalte at Drømmebyen er et forsøk på å ta ungdom på alvor. Istedenfor å la de 30 år gamle skuespillerne spille 17 åringer i moteklær, har de valgt å gå motsatt vei og kledd dem opp i smoking! Forestillingen rommer både magi, poesi, det nakne og alvorlige, men også det absurde og humoristiske. Selv om Drømmebyen retter seg mot ungdom, er dette en forestilling som også voksne kan kjenne seg igjen i. Emosjonell berg og dalbane,- herregud, vi har alle vært der!

Pressen noterte flittig og tok knipset heftig med superkameraene sine.

Forestillingen har urpremière 15. september kl 19.00. Er du under 30, kan du kjøpe din billett og samtidig få en vennebillett til 50 kroner. Røverkjøp!

I eget selskap

Jeg liker å være med meg selv. Jeg koser meg faktisk. Venner kan få hakeslepp når jeg forteller om en helg helt i min egen boble. Hæ, sier de, har du ikke kjedet deg i hjel? Niks. Jeg har lest, gått tur, vært på biblioteket, sett filmer og spist akkurat når det passer meg. Selv når jeg har et alternativ, en invitasjon til et selskap, så kan jeg foretrekke å være alene. Før var jeg kanskje litt flau over det. Folk synes jeg var rar. Men nå er det flere og flere som synes det er kult. Hvert fall litt. EMO kultur er jo en stor del av vårt samfunn. På tross av sosiale medier, er vi mer alene enn noen gang før. Og det er det mange som ikke takler. Noen får panikk om de må være alene. Men jeg har helt roen.

Jeg kan til og med få latterkrampe helt alene.

Jeg liker folk, altså. Men andre mennesker kan noen ganger være slitsomt å forholde seg til. Man må lytte, småprate, bli enige og være hyggelig. Alt jeg er dårlig på. Da jeg var mindre husker jeg at mine foreldre var bekymret for meg. Hjelp, tenkte de, vi har fått en EMO-kid! Men sannheten var jo at jeg hadde det bra. Men de bare: kom deg ut. Vær sammen med folk. Men nå bestemmer jeg selv.
Noen ganger skjønner jeg ikke hva jeg bruker tiden til. Plutselig har hele dagen gått. Og det eneste jeg husker er at jeg kledde på meg og la merke til at det regnet.

Liker du å være alene?

Til orientering

Kjære lesere, BA og jeg har avsluttet vårt bloggsamarbeid. Det var helt udramatisk og det var jeg (frivillig) som gikk. Skilsmissen gikk fint og vi forlot hverandre som venner. Jeg fant rett og slett ut at det er på tide å bevege seg videre og se hva som skjer…Når en dør lukker seg åpner en ny, er det ikke det de sier? Dessuten har jeg hørt veldig mye på Alina Devecerski den siste tiden. Mulig det har virket inn.


Jeg kan bekrefte at bloggen fortsetter, men noen endringer vil det bli. En av planene mine er å bytte bloggplattform. Dere blir selvsagt informert med en gang dette skjer.

Ha en fin søndag!

Oppdatering fra medisinsk spesialavdeling

Da har jeg vært på Haukeland Sykehus igjen for å få svar på prøvene. Jeg ankom venterommet en smule trøtt og nervøs. Bladhyllene var fulle av Se & Hør og mammablader, men heldigvis heldigvis hadde de en flatskjerm. Jeg satt meg ned på gulvet og fant raskt roen mens jeg så på kulturnytt.

Kulturredaktør Knut Olav Almås var gjest på kulturnytt og kortet ned min ventetid.

Legen var utrolig hyggelig og undersøkte meg grundig. Men da han fortalte at jeg ikke hadde Addison, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg hadde tross alt lest meg grundig opp på emnet og skrytt til venner og familie om den unike sykdommen jeg muligens hadde. Er du sikker, kan du sjekke en gang til, sa jeg. Men nei. Han var sikker.

Men det stoppet ikke der. Legen hadde fått nye mistanker. Kanskje jeg lider av den kroniske sykdommen Cøliaki. Dessuten ville han henvise meg til videre undersøkelse. Beintetthet (aner ikke hva det betyr) og Gatroskopi, som er en undersøkelse av magesekken. Dette betyr at jeg må svelge en slange med et miniatyrvideokamera på enden. Legen forsikret meg om at jeg vil få plenty med valium, så det kan jo bli…interessant.

Dermed vet jeg fortsatt ikke hva som feiler meg, men noe er i gjære.

Fortsettelse følger…

Gleder meg!

Gleder meg!

Stress ned og ta deg en kopp kaffe!

I dag deltok jeg i NM i Slappa på Festplassen. Konkurransen går ut på å oppnå lavest mulig hvilepuls mens du ligger i en hengekøye etter å ha drukket en kopp kaffe. Med en kopp Cortado i hånden la jeg meg i en hengekøye og prøvde å finne min indre ro.

Å slappe av er faktisk litt slitsomt.

Da jeg deltok i fjor fikk jeg en hvilepuls på 52 og målet var selvsagt å slå den. Og det gjorde jeg! Årets hvilepuls landet på 48.

Det er Norsk Kaffeinformasjon som arrangerer mesterskapet. De ønsker å oppfordre folk til å ta flere kaffepauser.

På ettermiddagen ble jeg oppringt om at jeg hadde kommet videre til finalen i Bergen! Jeg syklet tilbake til Festplassen og ankom dessverre litt stresset. Vi var tre stykker som kjempet om finaleplass og nervøsiteten min tok overhånd. Jeg kom på 2. plass og var selvsagt kjempesur, men fikk trøstepremie da. En kaffekvern, et kaffespill og et gratis kaffekurs.

Noen som kan lære meg kaffespillet?

Til neste år tar jeg 1. plassen. Basta!

Ungkul

Følges av 228 medlemmer.

Johanne Magnus

Velkommen til min kulturblogg! Her vil jeg blogge om kultur og opplevelser og sånn.

Kontakt: joma85@hotmail.com

Du finner meg også på Twitter



bloglovin

Nye bilder