Viser arkivet for stikkord teater

En teaterforestilling som tar ungdom på alvor!

I dag, midt på blanke formiddagen fikk jeg være med på pressevisning av “Drømmebyen” på Lille Scene ved Den Nationale Scene. Forestillingen er teaterets ungdomssatsing denne høsten og skal speile den tiden som ungdom lever i. Du vet, den vanskelige kjærligheten, alkoholpress, hard festing og identitetskrise og sånn.

Mens jeg satt og ventet, overhørte jeg en av skuespillerne si høyt: Hva skal vi gjøre egentlig? Regissør Jon Tombre svarte: Festen! Og fest ble det det. De drøye fem minuttene vi fikk se var full av fete moves, videoklipp, klining og høy musikk.

Skuespiller Haakon Smestad og Siri Astrid Kristensen i het omfavnelse.

Skuespillerne Frode Bjorøy og Suleka Ali Omar kjemper om oppmerksomheten.

Tombre fortalte at Drømmebyen er et forsøk på å ta ungdom på alvor. Istedenfor å la de 30 år gamle skuespillerne spille 17 åringer i moteklær, har de valgt å gå motsatt vei og kledd dem opp i smoking! Forestillingen rommer både magi, poesi, det nakne og alvorlige, men også det absurde og humoristiske. Selv om Drømmebyen retter seg mot ungdom, er dette en forestilling som også voksne kan kjenne seg igjen i. Emosjonell berg og dalbane,- herregud, vi har alle vært der!

Pressen noterte flittig og tok knipset heftig med superkameraene sine.

Forestillingen har urpremière 15. september kl 19.00. Er du under 30, kan du kjøpe din billett og samtidig få en vennebillett til 50 kroner. Røverkjøp!

Ordsky

Nå har jeg levert min hjemmeeksamen. 3782 ord om performance og teater. Jeg har laget en liten ordsky for å gjøre det litt mer oversiktlig.

Essensen av innholdet.

Ønsker du å lage en ordsky av din egen eksamen (eller bare av en mengde ord) besøk Wordle.

Dødsvittig drama på Store Scene

Forestillingen, Happy Days in the Art World, på DNS er teater på sitt beste. Skråblikk, gnistrende samspill og underfundig humor gjør denne forestillingen til et lite mesterverk. Skuespillerne ligger i hver sin etasjeseng og har ingen anelse om hvor de er. I fengsel? I New York? I himmelen? Det eneste som er sikkert, er at det finnes verken vei inn eller ut. Som bakgrunnsteppe lyser et stort nødutgang skilt som er knust. Kunst?

De to skuespillerne Ole Johan Skjelbred og Johannes Lilleøre spiller kunstnerduoen Elmgreen og Dragset, i full panikk fordi karrieren står i stampe. Mens de venter på at kreativiteten skal forløses, leverer de usammenhengende replikker som harselerer med kunstens rolle. Hva er egentlig kunst? Og er den viktig? Forestillingen melder at kunsten hvert fall ikke er demokratisk, men hierarkisk oppbygd med kuratorer som kurerer andre kuratorer. De eneste som lever i fritt demokrati i dag er tenårings-bloggerne. Og skjønner du like lite av dette som meg, er det ingen fare. Kunst skal ikke forstås.

Vårt individualistiske samfunn snurrer stadig hurtigere. Kravet om å ta del i medie- og kultursamfunnet vokser hver bidige dag. I dag kaller hvermansen alt mulig for et «kunstprosjekt». Og hvem bestemmer hva som er kunst? Replikkene er absurde, men samtidig sylskarpe og treffer blink. Midt i forestillingen blir den ene skuespilleren lei, og foreslår; «skal vi ikke heller bare kjede oss ihjel, slik som alle andre?». Forestillingen er en slags moderne versjon av Beckets «Godot», med to menn som holder ut ved at de har hverandre. Det hele avsluttes med replikken «det er ikke annet å gjøre enn å vente, og se hva som skjer» til sangen «One» av Mary J. Blige.

Happy Days in the Art World er laget av kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. Spilles kun 25 og 26. juni på Store Scene på DNS.

Etnoporno, - lekende teater

I går kveld var det premiere på festspillforestillingen «Etnoporno» på Den Nationale Scene.

Skuespillerne spilte sterkt, til tider bikket det over i det teatrale, men med god blanding av råskap, raseri og humor. Scenografien var kaotisk med videokamera, filmlerret, leketøy, servise, kostymer og kitsch. I bakgrunnen står en dj og spiller popmusikk.

Vi møter Aisaha, en multikulturell jente som vokser opp i dagens Norge. Hun prøver ut ulike identiteter i forsøk på «å finne seg selv». Hun melder seg på Idol og vi følger hennes reise som blir alt annet enn enkelt. Vil hun klare å bli den første mørkhudede Idolvinneren? Aiasha vil som unge jenter flest bli popstjerne, hun vil bli kjendis.

Forestillingen er en eneste lang scene full av vital lekenhet og gjør det vanskelig å skille mellom lek og alvor. Stykket fokuserer på begrepet flerkultur og lekser opp for alle som tror de vet hva dette betyr. Forestillingen er full av aktuelle referanser som til tv-programmet Idol og musikkvideoen «Bad Girls» av M.I.A. Dette er en god invitasjon fra DNS til dagens medieungdom. Etnoporno prøver å provosere sitt publikum, men mye drukner dessverre i teaterleken.

Skuespilleren Ali Sulekha Omar som spiller Aiasha så vi sist som stum datter i Mor Courage. I Etnoporno får hun vist frem sitt talent for god timing og komikk. Forestillingen snakker ungdommens språk, er full av nymotens musikk og er aldri kjedelig. Nå har ungdom en god grunn til å besøke teateret på Engen.

Etnoporno er skrevet av America Vera-Zavala og regissert av Nina Wester. Spilles på Lille Scene på DNS til og med 16. juni.

The oyster

Sprinklene i hotellvinduet mitt, ut mot en kjellertrapp, ga meg inspirasjon til å prøve å kjenne på hvordan det hadde vært å være kriminell og fengslet i London.

Men innlevelsen ble begrenset fordi jeg kjente Oysterkortet mitt brenne i lommen.

Du lurer kanskje på hva et Oysterkort er og hvorfor pokker det heter – ”Oyster”?
”The world is your oyster”. Rabattkortet for buss og undergrunnsbane i London, har tatt navn etter dette ordtaket som antyder at verden er din østers. Du kan åpne den og finne en perle.

After I got my Oystercard my life got so much easier!

Jeg reiste til teaterforestillingen ”Absent Friends” på The Harold Pinter Theatre på West End. Stykket handlet om et teselskap der halvgode venner blir konfrontert med sine miserable liv, innenfor en vittig ramme.

Definitivt en perle.

Navnekonkurranse

Småscenen på Den Nationale Scene skal skifte navn. Teateret er lei av at publikum forveksler Småscenen med Lille Scene. Selv har jeg aldri gått feil, men ok. Demokratisk nok har teatret utlyst en navnekonkurranse på sin nettside. Alle som sender inn forslag blir med i trekningen av to billetter til premieren på «Fanny og Alexander» og en middag for to personer på Scandic Neptun.

Exit Småscenen. Hva synes du scenen bør hete?

Når du skal til Småscenen går du inn hovedinngangen og ned trappen til høyre. Så går du inn to dører og spaserer ned i et amfi under bakken. Kanskje det er lurt å legge inn litt geografi i navnet tenkte jeg, og sendte inn forslaget «Kjellerscenen». Dessverre fikk jeg svar om at det allerede var foreslått. For et par dager siden gjorde jeg et nytt forsøk og sendte inn navneforslaget «Underetasjen».

Har du et kreativt forslag send det inn til dns@dns.no innen fredag 20. april.

DNS søker unge stemmer

Mange ungdommer er (dessverre) ikke interessert i teater, men den ferske teatersjefen på Den Nationale Scene har store planer om å snu trenden. Nå skal det lages teater av ungdommers egne historier. 15 september er det urpremiere på Drømmebyen (Bergen), -et teaterstykke av og for ungdom.

Drømmebyen Bergen?

Redd? Sint? Forandret? Forelsket? Det kan bli teater av det!

Teatersjef Haaland invitererdeg til å medvirke som tekstforfatter. En egen hjemmeside er opprettet og er allerede full av små fortellinger. Nå venter vi bare på dine opplevelser som ungdom i Bergen! Det er ikke snakk om et manuskript, men et par setninger. Kanskje er det nettopp din historie som blir iscenesatt?

Klikk deg inn og fortell din historie!

BRECHT FOR UNGDOM?

Teatersjef Haaland valgte Mor Courage som sin åpningsforestilling. Med denne forestillingen som både er provoserende og underholdene, inviterer hun ungdom i teateret.
For å «treffe ungdommen» bruker DNS skuespillere fra Studentteateret Immaturus, nye fjes og nykomponert musikk av Atle Halstensen i en rocket og moderne Brecht oppsetning.
Handlingen er lagt til tredveårskrgen, en av de lengste krigene i Europas historie. Men det kan like gjerne handle om dagens krig og konflikter, skriver DNS i sitt program.

Fra første scene går forestillingen i et forrykende tempo. Fortelleren, som også symboliserer krigens ubarmhjertige maskulinitet (Frode Winther) sitter som en keiser i en lysegrønn stol og dirigerer det videre handlingsforløp. Som publikummere rekker vi knapt å trekke pusten. Mor Courage (Siren Jørgensen) triller rundt med en sliten handlevogn med barna på slep. Rundt dem herjer krigen. Soldater marsjerer i takt mens krigsververen prøver å vinne barna for krigens sak.
Det finnes ingen blackout, heller ingen nåde. På scenen regjerer en høyblokk av stablede containere i sterke farger. Containerdørene svinges åpne, og i containerne vises små fortellinger som noen ganger går over i det absurde. Det blir som å se på en lysbildeserie.

Ofte bryter teksten over i sang (typisk Brecht) og skuespillerne beveger seg i storslått koreografi. Den nykomponerte musikken minner om noe jeg har hørt på tv og radio. Den er tidløs, fengende og river i brystet. Jeg får lyst til å reise meg, rope og røre på meg. Men I Brechts teater er det ikke meningen at publikum skal leve seg inn. Vi skal forbli distanserte. Vi utfordres heller til å tenke over det vi er vitne til, i dette tilfelle krigens nådeløshet. Og budskapet som bergenspublikummet kan ta til seg kommer allerede i stykkets første akt; krig er en livsnødvendighet. Etter 70 år i fred er en befolkning nærmest sløvet i hjel av trygghet og rutine. Gjelder det oss?

Forestillingen er på sitt beste under musikknumrene. Lyssettingen gir assosiasjoner til et diskotek hvor alt er kaos. Er det krig eller fred? Musikk og sangnumrene fremstår som små musikkvideoer. MTV generasjonen vil elske dette, tenker jeg. Og Mor Courage står med alt sitt mot, ja -, med alt sitt courage midt i krigens råskap. Hun har alle de menneskelige egenskapene i massevis, både kampvilje og kjærlighet. Men Brecht viser oss at kampen mot krigen kan hun ikke vinne. Skal Mor Courage og menneskeligheten noensinne vinne over krigsgalskap, spør Brecht. Spørsmålet er aktuelt nok.

Men hvorfor ser jeg for det meste bare kulturkjerringer på 40+ med enda eldre ledsagere på slep i salen? Er det pensjonistene som er Haalands satsning? (Bare tuller)
Forestillingen viser dramatisk krigshistorie. Noen ganger faller det over i det teatralske. Vi skal spille krig, lissom, vi må bare pøse på. DNS setter politikk og viktige spørsmål på agendaen, og gjør det overbevisende med denne forestillingen. Synd da, at det var så få under 40 i salen denne lørdagskvelden. Klokken 18.00 er kanskje for tidlig for ungdommen?

Intervjuet i Studvest (uke 51/11) mener Jan Landro at det først og fremst er programmet som trekker de unge til teateret. Men for å verve nye unge publikummere tror jeg DNS må peile seg enda nærmere vår virkelighet. Brecht krever både bakgrunnskunnskap og vilje til refleksjon. Selv om Norge er i krig i dag, er vi ungdommer flest kanskje ikke så opptatt av det. Våre egne konflikter og kamper dreier seg om skole, vennskap, fyll, vold, skilsmisser, konsum, cyberspace, idealer, kjærlighet, mening og identitet. Husk; vi er en generasjon av narsissister. Og billettprisen må ned. Dersom ungdom skal velge teater ved siden av internett og film kreves ekstraordinære tiltak.

(En redigert versjon av dette innlegget stod på trykk i bt 07.02.12).

UNDER 30 PÅ DNS

DNS vil ha flere ungdommer blant sitt publikum. Mange under 30 har aldri vært i teatret, mens noen går et par ganger i året. Hvorfor er publikummer flest kulturkjerringer på 40+? Selv er jeg kulturjente og går i teateret en sjelden gang. Da har jeg som oftest en stor opplevelse. Så hvorfor går jeg ikke oftere?

Det er ikke alltid repertoaret frister og altfor ofte svikter kvalitet og jeg klarer ikke indentifisere meg med forestillingene. Men viktigs av alt; prisen er for høy! Selv med studentrabatt har jeg ikke budsjett til å betale 150 kroner. Da velger jeg (som mange andre) heller en kinoforestilling. Kinoen lokker med aktualitet, store stjerner og god kvalitet. Billettprisene på DNS må bli billigere enn kinobilletten, for å vinne ungdommen. Eller hva med ungdomskort, slik de har på Nationaltheatret? Det er viktig med lav pris slik at ungdom tilvenner seg – for det krever litt trening å få utbytte av teateret. Kunstformen krever mer enn kino fordi man er deltakende. Når vi blir vi blir voksen og hektet, kan vi betale mer.

Mange ungdommer vet heller ikke hva teater er. Når en ikke har vært i teatret og opplevd magien, er det vanskelig å komme igjen. Når ungdom først har fått oppleve en god teateropplevelse, vil de trigges til nytt besøk. Særlig om billettprisen er overkommelig. Kanskje enaktere er en god ide for ungdom- tidlig på kvelden- kombinert med teatercafe før eller etter forestilling? Den fine kafeen i 2. etasje er vel til å brukes?

Jeg berømmer Agnete Haaland for sin ungdomssatsing. Jeg håper DNS vil klare å gjøre dørterskelen enda lavere. For teateret fortjener et ungt publikum. Tilslutt vil jeg oppfordre DNS til å komme seg på Twitter. Der møter dere mange potensielle publikummere!

Ulovlig kjærlighet

I går var jeg på Festspillforestillingen “Romeo og Julie” i Grieghallen.
Den var full av battling, kababnorsk, Filharmonien, skating og hip-hop.
Men før alt dette var det (gratis) debatt om ulovlig kjærlighet.

Hvem er Romeo og Julie anno 2011?

  • Unge homofile?
  • Ali som elsker Kari?

Det kom mange forslag fra panelet som bestod av:
Ragnhild Bye Stavang, Abid Raja (kjendis), Espen Ottosen og Magne Richardsen.

Damen med eget bord, er debattleder Hilde Sandvik

Kunsten er full av ulovlig kjærlighet;

feil farge, feilt kjønn, feil legning og feil religion.
Vi husker alle filmene: Fucking Åmål, Lolita og Brokeback Mountain.

Abid Raja (kjendis) avslørte at han var stupforelsket i Bertine Zetlitz på ungdomsskolen.
Som mørkhudet var han forelsket i en gori (en hvit kvinne).
En gang forelsket han seg i en jente med en annen kaste.
Foreldrene responderte med et; NO WAY.
Du er jo lovet bort til kusinen din!

Ottosen derimot, giftet seg supertidlig som kristen 20 åring.
Han kunne faktisk ønske at noen protesterte litt mer den gangen.
MEN!: Ottosen er fortsatt lykkelig gift, altså.

Vi fikk til og med smake sånn mat som “kultureliten” spiser. Helt gratis!

Fikk servert to porsjoner uten problemer.(Jeg spurte pent selvsagt.)

Ulovlig kjærlighet er et vanskelig tema.
Panelet mener vi må kjøre flere debatter.
Og da må DU gjerne komme.
Det hjelper å prate om det.
Klisje, men sant.
Vi må gi temaet mer plass i avisenes kultursider.

Det var mange tomme stoler.
Synd.
Dere gikk glipp av en spennende debatt og ikke minst,
et GRATIS kulturarrangement i byens storstue, Grieghallen.

Så var det klart for forestilling.
Bergen Filharmoniske Orkester var kul i sin ungdommelige åpning

“Klassisk” Planking

Og ang. kjærligheten:

Velg selv.
LYKKE til!