Viser arkivet for april, 2012

Hyllest til universitetskulturen

I kveld kl 19.00 skjer det på Det Akademiske Kvarter i Bergen. Alt som kan krype å gå av studentkultur skal få sin velfortjente trampeklapp for heltmodig innsats. Mange studenter jobber frivillig flere timer i uken, bare for at du skal få trekke på smilebåndet. De ofrer nattesøvn og lesetid og byr fram sine kreative sider. Kulturstyret bevilger årlig om lag en million kroner til studentkulturen i Bergen og i kveld kan du, for usle 50 kroner, få servert høydepunktene.

Studentkulturhuset, Kvarteret. Her blir det meste av studentkulturen produsert.

Selv vil jeg rette en stor takk til Bergen Student-TV, som har latt min sære humor få sendetid i Vaffelmix. Bergen Student-TV har regien på kveldens to timer lange show som vil bli fylt med sang, latter, revy og en musikkvideopremière. Og sist, men ikke minst så blir det celebert besøk av selveste rektor, Sigmund Grønmo.

Du kan også overvære festkvelden i din egen stue, ved å følge direkteoverføringen på BSTV LIVE.

byLØRDAG i Bergen sentrum

I dag har jeg opplevd Bergen sentrum på sitt beste. Oppholdsvær, markeder, gatefester, yrende folkeliv, nyheter og gode tilbud i hele sentrum. Byen var pyntet med ballonger og bannere for å markere festdagen.

God stemning. Bergenserne var i usedvanlig godt humør i dag.

Jeg ruslet i solskinn mot bryggen og bondens marked. Det populære markedet solgte lokale matvarer direkte fra produsenten, såkalt kortreist mat.

By og land, – hand i hand. Folk og fe koste seg med sveler og økologisk is i det fine været.

Det beste markedet fant jeg på Tårnplass. Der var det mange spennende smaksprøver fra den økologiske matvarebutikken, Reindyka.

Speltknekkebrød med pesto gikk ned på høykant.

Nå er jeg vel hjemme på mitt lille loft i Bergen sentrum, men jeg kan fortsatt høre folkelivet i det fjerne. Nå er det vår!

Photo

Skriv ned til beinet

Jeg har vært på kongress på Hotel Norge de siste par dagene.Temaet var kunst, kultur og psykisk helse. Jeg deltok med opplesning av eget dikt fra tidsskriftet Kraftverk, og fortalte litt om bloggen da.

Kongressen lokket med kjente navn som forfatterne Gunnar Staalesen, Vigdis Hjort og Märta Tikkanen. Det var desidert Tikkanen som gjorde størst inntrykk.

Den populære forfatteren tok seg tid til bok-signering og litt small-talk.

I romanen, “Århundradets kärlekssaga” beskriver hun samlivet med sin nå avdøde mann, Henrik Tikkanenen, som var alkoholist og kunstner. Tikkanen er prisbelønnet for sine kunstneriske skildringer av en dypt menneskelig opplevelse.

Det var spesielt sterkt å høre Tikkanen fortelle om den tyngste tiden av sitt liv. Om da sønnen fikk virus feber som 16-åring og svevde mellom liv og død. Historien endte heldigvis godt. Sønnen overlevde, tok eksamener og ble offiser.

Avsluttningsvis leste Tikkanen opp en SMS hun hadde mottatt av sin datter, som sliter med lese – og skrivevansker; “Mamma ring sen sei ka sa”. Etter å ha tenkt seg om forstod Tikkanen hva datteren mente; “Mamma ring senere og si hva Kristina sa”. Datteren hadde formulert seg ved kun å bruke verbene. Tikkanen mente dette er essensen av skrivingen. Å kutte ut allt overflødig, helt til du står igjen med kun det du vil si.

All kunst er en søken etter noe. Man vet ikke hva, men det er hemmeligheten i kunsten. Man lever, skriver og skaper den frem. – Märta Tikkanen.

Photo

Gitter og stas

Ikke nok med rettsaken i Oslo, i Bergen må vi i fengsel for performance.

Bergen internasjonale performancefestival gikk av stabelen i Gamle Bergen Kretsfengsel lørdag 21. april. Siden fengselet er min nærmeste nabo, så jeg det som min plikt å møte opp.

Innsatt. Følte meg igrunnen litt utsatt.

I en av cellene kunne man kvitte seg med en byrde. Jeg noterte ned min mørke hemmelighet og postet brevet gjennom brevsprekken. Gjennom glassvinduet så jeg byrden min bli død og begravet i seig gjørme. For en lettelse!

Full konsentrasjon. Det var ikke lett å velge hvilken byrde jeg skulle kvitte meg med.

Neste helg skal jeg i fengselet igjen. For på lørdag 28. april kl 12.00 åpner utstillingen “Nok til å føle seg levende” av kunstnergruppen Kriminalomsorgen vest.

Photo

Hvor dum går det an å bli, liksom?

Fredag kveld var vi, Bergens studenter, på Studentimpulser. “Dagens dumme studenter” var debatten jeg ikke klarte å holde meg unna. Ja, også gratis mat da.

Etter en Studentundersøkelse i 2008, utført i Bergen av medieprofessor Jostein Gripsrud, ble en av konklusjonene; “Drastisk reduksjon av kulturell kunnskap hos studenter”. Er den kulturelle kunnskap blant dagens studenter pinlig lav? Eller: Er kjennskap til kulturhistorien og klassikerne i det hele tatt viktig? På Studentimpulser diskuterte Natt og Dag-redaktør Håvard Nyhus temaet sammen med Gripsrud.

Skuffet, men fattet. Håvard Nyhus og Jostein Gripsrud om dagens “dumme” studenter.

“Undersøkelsen viser at studenter i Bergen er dummere enn før, og nå skal vi forteller dere hvor dumme dere er”, åpnet Nyhus. Klassisk musikk og teater er ut, trening og dataspill er inn. Mange fant frem penn og papir i håp om å notere ned noe smart. Gripsrud presiserte at du kan leve et fint liv uten å lese alle klassikerne og uten å skjønne alle kunstverkene på museet. Men i den grad du skjønner litt av det, vil du få et enda bedre liv. Jo mer allmennkunnskap du kan, jo mindre blir du lurt.

Da debatten var over, følte jeg meg ikke verre enn sånn passelig dum.

Photo

Å «nave» eller ikke «nave»

Jeg synes Vegards kronikk om «naving» er uklar. Jeg er redd for at Vegards uklarheter først og fremst fyrer oppunder stigmatisering av navs brukere og hetsingen mot nav. Derfor vil jeg spørre Dagbladet hvor rett det var å trykke dette?

Vegard synes veldig distansert til rollen som NAV-klient. Vegard skriver om lav motivasjon. Men arbeider han og saksbehandleren hans overhode med en aktivitetsplan slik de skal? Eller gjør Vegard ingenting? Går han ikke engang på jobbklubb en gang i uken, for å bedre motivasjonen sin, – den som han skriver er så dårlig? NAV har mange slags klienter. Alle må bli hørt. Men det synes som om Vegard henger ut både seg selv og nav. Det er ingen tjent med. Innrømmer Vegard også for saksbehandleren sin, og ikke bare for Dagbladets lesere, at han faktisk ikke er interessert i en hverdagslig jobb? Dersom det er tilfelle, er det en alvorlig anklage mot NAV, som lar dette skure i 3 år. Eller juger Vegard; framstiller seg som pubertal og interessant i Dagbladet mens han bløffer nok interesse i møte med Nav til å skjule hans manglende samarbeidsvilje?

For meg er det viktig, til forsvar både for NAV og meg selv, å understreke at vi er mange rimelig motiverte, innsatsvillige og takknemlige klienter som samarbeider godt med et NAV-system som stadig blir bedre. Selv er jeg NAV-klient og mottar avklaringspenger (tidligere kalt yrkesrettet utdanning). Å motta disse ytelsene krever at man følger en aktivitetsplan. En plan som inneholder konkrete arbeidstiltak for å komme i jobb eller utdanning innen en viss tid. Detter er kjernen i NAV-systemet som Vegard ikke berører i sin kronikk. Enten holder Vegard NAV for narr eller NAV forsømmer å stille krav til Vegard. Begge deler er like alvorlig.

Vi er mange takknemlige NAV brukere med motivasjon, diagnose og nødvendig samarbeidsvilje som følger opp. Med mine psykiske vansker har det vært verdifullt at NAV har lyttet til meg og hjulpet meg. Jeg er halvveis gjennom et utdanningsløp og ser frem til å prøve meg i arbeidslivet. Jeg har samarbeidet med NAV i fire år. Klart det har vært samarbeidsvansker. Men NAV må også få lov til å være en del av en ikke-feilfri virkelighet. Vi har jevnlig kontakt der vi stadig ajourfører aktivitetsplanen og NAV bidrar med å gi forslag og sette krav.

Nå for tiden er jeg heltidsstudent takket være NAV, egen innsats og avklaringspenger. Jeg får tilrettelegging og nødvendige tiltak som kreves i min situasjon. Med tett oppfølging av saksbehandler og individuell aktivitetsplan ser jeg en fremtid hvor jeg kan yte tilbake til samfunnet. NAV har gitt meg anledning til å bruke tid på å bli frisk. Jeg skjønner Vegard Vegreren godt. Men hans klage er blitt fremført bedre før; «All in all, we’re just another brick in the wall». Men det er ikke så helsvart som sangen sier heller. Vi må kjempe og ta livet, og NAV, som de er. Det vil nok Vegard også innse, hvis han blir voksen.