Kjære Saga

Du har hjemsøkt meg i 10 uker. Det visste du nok ikke. Interesserer deg nok ikke heller.
Men du er som en engel på skulderen min, eller kanskje i håndvesken. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på deg. At jeg ønsket du dukket opp. «Hva ville du sagt til dette? Hva ville du gjort nå Saga?» At du satt der med meg, på den andre siden av cafebordet – og sa merkelige, men allikevel forløsende ting.

Og nå er det mandag og det er skumringstid i gråkalde Bergen. Og det er bare noen timer til vi skal være sammen for aller siste gang. For siste gang skal jeg høre ditt smertelige og sjokkerende uforstandige språk, din dype, og derfor så ur-menneskelige hjelpeløshet. Så hvem skal jeg så tenke på Saga? Hvem skal fra i morgen av hjelpe meg å bryte konvensjonene?

Du har gitt meg noe jeg trenger, Saga. Du har gitt ansikt til et menneske som ikke fyller de normale rammene. Jobben din gjør du bra selv om din empati er nærmest frakoblet. Kanskje like bra, i din jobb? Eller hur?

Men privat er du et mysterium, både for kollegaene dine og for meg. Der andre snakker fra leveren, snakker du fra ett enda mer opprinnelig og primitivt sted i deg selv, som jeg ikke en gang skjønner hvor er. Men selv om du er så fullstendig annerledes, synes det ikke å plage deg. Ingenting plager deg. Du vet vel ikke hva det er å være plaget. Du er ett med din egen stil, slik vi alle burde vært. Kan du lære meg?

I “Broen” er det høylyst drama og masse mennesker. Men allikevel er det du som er den kalde sol alt dreier seg om. Jo mer usympatisk du er, jo mer får jeg lyst til å treffe deg. Såkalte vanlige mennesker er kjedelige og forutsigbare. Mens du tilfører impuls og bryter grenser slik at det blir liv, kjære Saga. Du skjuler ikke din sosiale funksjonshemming, eller skammer deg over den. Du lever deg selv ut til det fulle. Jeg liker deg, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen? Vil du lære meg? Lære meg å kaste filteret og kaste dannelsen? Lære meg å stå fram som deg, – ren råvare.

Mine bønner retter seg mot en resurrection og neste sesong.

Vist 1084 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Og eg som trudde fascinasjonen over Saga var at ein kjendte seg att i ho.

For min del ligg fasciansjonen det Johanne kallar ren råvare. Ein ektehet og direkthet sikkert monge saknar i kvardagen. Det eg ikkje misunner Saga, er det å ikkje heilt kunne ta del i det sosiale samspelet – sjå og oppleve dei teikna som kan gjere ein samtale og ein relasjon med andre menneske så spanande, på godt og vondt.

Nye bilder